Lofoten Fakta
Lofoten er en øyrekke i Nordland langs Vestfjordens nordside. Geografisk strekker Lofoten seg i sørvest fra Skomvær utenfor Røst til Raftsundet i nordøst. De største øyene er (regnet fra nordøst): Austvågøya (526,7 km2), Gimsøya (46,4 km2), Vestvågøya (411,1 km2), Flakstadøya (109,8 km2) og Moskenesøya (185,9 km2). I tillegg hører en del mindre øyer til Lofoten, som Store Molla, Skrova og Henningsvær sør for Austvågøya og Værøy og Røstlandet lengst i sørvest. De er til dels tett bebodde.
I administrativ sammenheng danner Lofoten et tingrettsdistrikt og et prosti som begge bygger på den kommunale inndelingen. Det gir en litt annen avgrensning enn den geografiske.
Lofoten tingrettsdistrikt dekker kommunene Vågan, Vestvågøy, Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst. Den har ikke sin østgrense i Raftsundet. Begge sider av sundets sørligste del hører til Vågan kommune og dermed Lofoten, mens begge sider av sundets sentrale og nordre deler ligger i Hadsel kommune og dermed i Vesterålen. Hadsels del av Austvågøya omfatter for øvrig nordkysten fra Raftsundet helt vest til Grunnførfjorden. Lofoten tingrettsdistrikt utgjør etter dette 1226 km2 og hadde 24 262 innbyggere i 2016.
Lofoten prosti omfatter de samme kommunene som tingrettsdistriktet med unntak av Værøy og Røst som tilhører Bodø domprosti. Lofoten prosti utgjør 1201 km2 og har 22 946 innbyggere (2016).
Flakstadøya. Flakstadøy. av Lars Mæhlum. CC BY SA 3.0
På avstand ser Lofotøyene ut som en sammenhengende fjellrekke, kalt Lofotveggen. Fjellpartiene, som utgjør det meste av øyene, er i større eller mindre grad omkranset av en flat strandbrem; strandflaten. Her bor nesten alle innbyggerne, særlig ut mot Vestfjorden. Bosetningen er stort sett samlet i tettsteder eller fiskevær. Et unntak er Vestvågøya, der gode jordbruksmuligheter, også i de indre delene, har skapt grunnlag for en mer spredt bosetning. Kystklimaet i Lofoten gjør vintrene milde og somrene forholdsvis kjølige.
Lofoten har noe av landets eldste berggrunn. De eldste bergartene her er om lag to milliarder år gamle. De er av magmatisk opprinnelse (blant annet granitter og syenitter) og er meget harde. Under istidene gravde breer seg ned i berget og dannet et alpint landskap med dype botner atskilt av skarpe kammer og spisse tinder. Høyest er Higravstindan (1146 moh.) på Austvågøya. For øvrig har Hinnøya (Durmålstindan 1004 moh. på Vågans del av øya) og Moskenesøya (Hermannsdalstinden 1029 moh.) fjell over 1000 m.
Øyene i Lofoten er oppskåret av smale fjorder og er atskilt av til dels trange sund med strie tidevannsstrømmer, blant annet Gimsøystraumen, Nappstraumen og Moskenesstraumen. Både fjordene og sundene går i hovedsak nord–sør.
En forholdsvis stor del av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene (9 prosent i Lofoten 2014 mot 5 prosent i fylket som helhet). Det gjelder særlig i de fire kommunene ytterst i øyrekken, der fisket dominerer. Fisket skaper grunnlag for atskillig handel og industri. Fisketilvirkning utgjør størstedelen av nærings- og nytelsesmiddelindustrien, som igjen står for 81 prosent av industriarbeidsplassene i Lofoten (2013). Lofotfisket fra januar til april har alltid vært dominerende.
Jordbruket betyr fortsatt mye i en del områder, selv om antall bruk er redusert i mange tiår. Jordbruket er preget av husdyrhold (storfe og sau) med produksjon av meieriprodukter og kjøtt. Melkeproduksjon er særlig viktig i Vestvågøy; her holdes også en del høns og svin. Sauehold finnes i hele Lofoten; i Vestvågøy også noe geitehold.
Lofoten har en relativt begrenset kraftproduksjon; 2015 var det utbygd i alt ti verk med en samlet maskininstallasjon på 14,5 MW og en midlere årsproduksjon på 44,5 GWh. Området får derfor det meste av kraftbehovet dekket over samkjøringsnettet.
Fra Nusfjord. av Lars Mæhlum. CC BY SA 3.0
Lofoten er et populært turistmål med vakker natur og fiskevær med rorbucamping. Lofoten er et yndet mål for cruise-båter om sommeren.
I Lofoten finnes en rekke museer, blant andre Lofotmuseet i Kabelvåg, Lofotakvariet og Norsk fiskeværsmuseum i Å der hele fiskeværet er bevart med komplette bygninger. På Borg (Vestvågøy) ligger vikingmuseet Lofotr, som er en rekonstruksjon av et høvdingsete fra vikingtiden.
Kommunikasjonsmessig deles Lofoten i to. Værøy og Røst er nesten utelukkende knyttet til Bodø, med båt- og helikopterrute dit.
Fra Svolvær går det bilferge over Vestfjorden til Skutvik (Fv. 81) med forbindelse videre til E 6. Mot Vesterålen er det ferge fra Fiskebøl til Melbui Hadsel. Kong Olavs vei (E 10) knytter Lofoten fergefritt sammen fra Å på Moskenesøya til E6 i Bjerkvik.
Hurtigruten Bergen–Kirkenes anløper Stamsund og Svolvær. Lofoten er tilknyttet flynettet med kortbaneflyplasser ved Svolvær, Leknes og på Røst.
Vågan har tre videregåede skoletilbud: Aust-Lofoten videregående skole og Lofoten reiselivsfagskole, begge i Svolvær, og Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg.
Vestvågøy har to videregående skoler: Vest-Lofoten videregående skole i Leknes og Lofoten maritime skole i Gravdal. Lofoten folkehøyskole ligger i Kabelvåg.
I Gravdal ligger Nordlandssykehuset Lofoten.
Navnet Loftoten kommer av gammelsvensk ló, 'gaupe', og norrønt fotr, 'fot'; opprinnelig brukt om Vestvågøy. Det er et sammenligningsnavn, antagelig brukt med utgangspunkt i de sterkt oppskårede kystlinjene.
Lofoten. (2016, 10. november). I Store norske leksikon. Hentet 13. november 2016 fra https://snl.no/Lofoten.